Sak nr. 11/2008

Pristilbud på annonseformidling i forbindelse med anbud til offentlige institusjoner om medieformidling var ikke i strid med markedsføringslovens § 4 eller § 1. Veiledning/rådgivning som også omfatter eget nettsted, forutsatt basert på objektive og relevante opplysninger.

 

UTSKRIFT

av protokoll fra møte i Næringslivets Konkurranseutvalg den 3. februar 2009.

Under behandling av nedenstående sak deltok: Kristine Schei, Inger Kjersti Dørstad, Ingrid Amundsen, Rune Myrmel, Magnus Frosterød, Thea Broch, Erik Loe og Henrik Munthe.

Næringslivets Konkurranseutvalg har avgitt slik: 

U T T A L E L S E 

Klager 1:
Media Plus AS
Postboks 8824, Youngstorget
0028 Oslo 

Klager 2:
Frantz Annonseservice AS
Postboks 365
8001 Bodø 

Prosessfullmektig:
Myhre & Co. Advokatfirma AS
v/advokat Robert Myhre
Rådhusgt. 9
0151 Oslo 

Innklaget:
Cicero Annonsebyrå AS
v/daglig leder Morten Øvergård
8002 Bodø 

Sakens parter
Media Plus AS (”Media Plus”) og Frantz Annonserservice AS (”Frantz Annonseservice”) er begge mediebyråselskaper som bl.a. påtar seg oppdrag for offentlige institusjoner om rådgivning og annonseformidling. Media Plus har etablert nettstedet www.offentlige-stillinger.no, som gir kunder mulighet til å generere lister over på egne nettsider. 

Cicero Annonsebyrå AS (”Cicero”) har levert annonse og rekrutteringstjeneste til offentlig og privat sektor siden 1991, og eier rekrutteringsportalen www.jobbnorge.no, der selskapets produksjonssystemer er tilgjengelige for kunder. Det er blant annet et annonseringssted, der kunder betaler for å annonsere. 

Klagerne, 1. Media Plus AS, 2. Frantz Annonseservice AS, har i det vesentlige anført:
Klagerne deltar i flere anbudskonkurranser som utlyses av forskjellige offentlige institusjoner om kontrakter på rådgivning knyttet til annonseformidling. Klagerne opplever Ciceros priser for rådgivning som unormalt lave, og kan bare forklares ved at Cicero henter fortjeneste ved å plassere kundens betalte annonser på sin egen Internettportal. Dette innebærer at rådgivningen ikke kan være uavhengig, men at Cicero tar betalt for å gi råd om å benytte seg selv som annonseringssted. Ciceros lave priser for rådgivning mv dekkes opp gjennom prisen på annonsene. På denne måten skjer det en subsidiering av rådgivertjenesten som gjør at anbudskonkurransene ikke blir reelle. 

Et eksempel er anbudskonkurranse om levering av rådgivningstjeneste innen annonsering til fylkeskommunene i nord, gjennomført av Nordland fylkeskommune. Konkurransen ble avlyst på grunn av klage fra Media Plus og Frantz Annonseservice, og er et eksempel på Ciceros generelle fremgangsmåte i konkurranser om offentlige kontrakter, og som etter klagernes oppfatning er i strid med markedsføringslovens regler. 

Konkurransen gjaldt formidling av stillingsannonsering i papirmedier, men kunne også omfatte annonsering på Internett og andre typer annonser. Tjenesten omfattet profesjonell medieveiledning, layout/sats og all administrering av annonsering. Det er ikke naturlig sammenheng i lovens forstand mellom rådgivning og annonsering, selv om det er faktisk sammenheng mellom ytelsene. Det å prise seg med tap fordi man gjennom kontrakten kan påvirke omsetningen av sine øvrige tjenester, innebærer i realiteten en tilgiftssituasjon. Betingelsene for anvendelsen av markedsføringsloven § 4 er således oppfylt. 

Klagerne har foretatt undersøkelser om helseforetakenes bruk av de forskjellige annonseringsmediene på nett, og som viser at helseforetak benytter Ciceros portal fremfor www.finn.no og andre tilsvarende nettsteder. Dette bekrefter at Cicero krysskobler til sin rådgivning, og dette påvirker prisen i rådgivningen. Cicero benekter at de driver rådgivning, men innrømmer at de driver veiledning. Denne sondringen har ingen realitet. 

Krysskoblingen er i strid med markedsføringsloven § 4 som forbyr næringsdrivende ”å søke fremmet avsetningen av en eller flere varer, tjenester eller andre ytelser (hovedytelsen) ved å by eller la tilby tilgift til forbruker”. Selv om fylkeskommunen er sluttbruker av tjenesten, må de i denne sammenheng likestilles med forbruker. 

For at en rådgivning skal ha verdi, må den være uhildet og objektiv. Det blir den ikke når rådgiver selv har et nettsted der annonsering kan være aktuelt. Selv om det er faktisk sammenheng mellom rådgivning og annonsering, er det i lovens forstand ikke naturlig sammenheng mellom ytelsene. Alle betingelsene for å anvende markedsføringsloven § 4 er således oppfylt. 

Dersom forholdet ikke rammes av § 4, har Cicero i alle fall brutt kravene til god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 1. De som driver salg av reklameplass, kan ikke være medlemmer av Mediebyråenes Interesseorganisasjon, jf vedtektene der det heter: 

”Medlem av MIO kan være mediebyråer som har som hovedbeskjeftigelse å tilby medierådgivning, medieresearch, mediekjøp og medieformidling i alle medier. Selskap som driver salg eller promosjon av reklameplass/-tid, er ikke mediebyrå og kan ikke være medlem”.

Dette bekrefter at kombinasjonen rådgivning og salg av annonsering i eget medium, ikke er ønskelig og uheldig for bransjen. 

Innklagede, Cicero Annonsebyrå AS, har i det vesentlige anført:
Cicero deltar utelukkende i anbudskonkurranse som omhandler annonseproduksjon og annonseformidling, og der veiledning om valg av medier mv kan inngå som et mer underordnet element. Cicero deltar aldri i rene medierådgivningsanbud. 

I anbudskonkurransen som ble arrangert av Nordland fylkeskommune, har Cicero i sitt anbudstilbud verken tilbudt eller forutsatt annonsering på www.jobbnorge.no. Kjernen i oppdraget er alminnelig grafisk arbeid, informasjon om samtlige aktuelle medier og all praktisk administrasjon knyttet til formidling og frem til betaling av faktura og etterkontroll. Det blir ikke riktig å legge til grunn at ”rådgivning” inngår som det sentrale element. Det er også uklart hva klagerne mener er ”hovedytelse” og hva som er ”tilleggsytelse” i forhold til markedsføringsloven § 4. 

Cicero tjener penger på produksjon og formidling av annonser gjennom effektiv og systematisk håndtering.  Det er dette som er ”hovedytelsen” i anbudet, og det foreligger ikke ”tilleggsytelse” til særlig lav pris. Fylkeskommuner er i denne sammenheng ingen forbruker. Markedsføringsloven § 4 kommer overhodet ikke til anvendelse på forholdet. Oppdragsgiverne er profesjonelle aktører som selv har forutsetninger for å vurdere hvilken nettannonsering som er hensiktsmessig. 

Klagernes anførsler i forhold til markedsføringsloven § 1 er ikke særskilt utdypet, og det er etter Ciceros oppfatning intet grunnlag for å anvende bestemmelsen i den foreliggende sak. Oppdragsgivere som Media Pluss har for øvrig selv tilknytning til visse nettsteder. Frantz Annonseservice har en avtale med www.zett.no, hvor byråets inntekt øker med salg av annonsering til dette medium. Nord fylkeskommuner bruker zett som stillingsportal. 

Når det gjelder anførselen om at Ciceros virksomhet strider mot de vedtekter som ligger til grunn for Mediebyråenes Interesseorganisasjon, er situasjonen for øvrig at dette må ha blitt vurdert av foreningen da Cicero søkte medlemskap for ca 2 år siden. 

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale: 

Markedsføringsloven § 4 inneholder et generelt forbud mot bruk av tilleggsytelse til særlig lav pris i markedsføring overfor forbruker. Det er flere grunner til at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse i denne saken. 

Det dreier seg om markedsføring overfor en fylkeskommune. Næringsdrivende og institusjoner vil i mange relasjoner være sluttbrukere av en næringsdrivendes varer og tjenester, men uten at lovgiver har funnet grunnlag for å forby bruk av tilgift i slike tilfeller. 

Klager hevder for øvrig at Cicero ”subsidierer” den pris de tar for medieformidling ved å ta uforholdsmessig lav pris for medieformidling og desto høyere pris for annonsering på Ciceros nettportal. I så fall skulle det etter markedsføringsloven § 4 være formidlingstjenesten som var ”den særlig rimelige tilleggsytelsen”. Det er etter Konkurranseutvalgets syn ikke naturlig å betrakte formidlingen som en tilleggsytelse. Dette må betraktes som to sidestilte ytelser, eventuelt må det være annonseringen som er tilleggsytelsen, og som klager mener overprises, ikke underprises. 

Det finnes ikke grunnlag for å anvende markedsføringsloven § 4. 

I forholdet til spørsmålet om Cicero har opptrådt i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf markedsføringsloven § 1, må det avgjørende være om Cicero i sin rådgivning om plassering av annonser opptrer på en ordentlig måte. Det ville de ikke gjøre dersom de overfor fylkeskommunen – eller andre klienter – gir råd om plassering av annonser på Ciceros nettsted uten å være åpen om tilknytningen til Cicero eller ikke gir fullstendige og relevante opplysninger vedrørende nettstedet for øvrig. Det er intet i saken som gir holdepunkter for å anta at Ciceros rådgivning her ikke er akseptabel. 

Konkurranseutvalget kan være enig i at det forhold at en som tilbyr medieformidling, også selger annonseplass, etter omstendighetene kan være uheldig. Dette er imidlertid ikke uvanlig. Det må forutsettes at en fylkeskommune organiserer sin virksomhet slik at den er i stand til å foreta rasjonelle valg for annonseplassering, og i den forbindelse sørger for å få de opplysninger som er relevante for beslutning om valg av annonsemedier, ikke minst opplysninger om mediets gjennomslagskraft og pris. 

Uttalelsen er enstemmig.

 

 

 

Næringslivets Konkurranseutvalg, Postboks 5250 Majorstuen, 0303 Oslo,  Epost: post@konkurranseutvalget.no, Tlf.: 23 08 81 11